skrika

• skrikene

skrika n

1. definite plural of skrik

Onomatopoeic.

• skrike (e-infinitive)
• skrik (Trøndelag dialect, apocope)

• IPA^(key): /²skriːkɑ/

skrika (present tense skrik, past tense skreik, supine skrike, past participle skriken, present participle skrikande, imperative skrik)

1. (intransitive) to scream
   • 1734, “LAnte oster Kraakelund”, in Den fyrste morgonblånen, Oslo: Novus, published 1990, page 38:

     æg ropte og skreik paa vor herre.

     I shouted and cried for our Lord.

2. (intransitive, Trøndelag) to cry, weep loudly

skrika f

1. definite singular of skrike

skrika f

1. (pre-2012) alternative form of skrike

• IPA^(key): /ˈskriːçɑ/, /ˈskriːkɑ/

skrika n

1. definite plural of skrik

• “skrika” in The Nynorsk Dictionary.

• kiksar, sikkar, skarki, rikkas

From Old Norse skríkja, from Proto-Germanic *skrīkijaną. Cognate to English shriek/skrike and German schreien.

• Audio

  (file)

skrika (present skriker, preterite skrek, supine skrikit, imperative skrik)

1. to scream, to yell, to shout

   Varför skriker du?

   Why are you shouting?

• gallskrika
• skrika i högan sky
• skrika som en stucken gris (“squeal like a stuck pig”)

• skrik
• skrikig

• ropa (“shout”)