hugud

• hugu (spelling without silent d)

Metaphony of hovud with interconsonantal /v/ > /ɡ/, from Old Norse hǫfuð. Compare huvud (huvu).

• IPA^(key): /²hʉˑɡʉ/, [²hʉː.ɡʉ], [²hʉɡ.ɡʉ]
• (North Gudbrand Valley) IPA^(key): [²hu.ɡu]
• (Opplanda) IPA^(key): [²hu.ɡu], [²hɵː.ɣʷɵ], [²huː.wə], [²huː.ə]
• (Østerdalen) IPA^(key): [²hʉː.ɣʷʉ], [²hʉː.ɣʉ]

hugud n (definite singular hugudet, indefinite plural hugud, definite plural huguda)

1. (nonstandard, dialectal) alternative form of hovud (“head”)
   • 1957, Holth, Åsta, Fem år på Nuttila, Oslo: Norsk barneblad, page 25:

     Mari rista på huguet.

     Mary shook her head.

   • 1957, Holth, Åsta, Fem år på Nuttila, Oslo: Norsk barneblad, page 95:

     Over hugua deira bylgja røyken som eit grått ullteppe.

     Over their heads, the smoke billowed like a gray woollen carpet.

   • 1950, Prøysen, Alf, Trost i taklampa, Oslo: Storskriftforl., page 32:

     Men hu fant ingen nykkjel, så vart det så hu sette seg på dørsteinen og la hugu bakover mot sola.

     But she found no key. So she sat herself on the doorstep and lay her head backwards towards the sun.